OM NORGES OG DANMARKS ADSKILLELSE I 1814

I mit tidligere indlæg her i Dagbogen nævnte jeg kort, at Danmark i 1814 måtte afstå Norge til Sverige.  Som alle ultrakorte beskrivelser er virkeligheden altid mere kompliceret, end nogle få ord kan give udtryk for.

Min gode norske ven Lars Roede i Oslo sendte mig en mail med en mere detaljeret beskrivelse af begivenhederne i 1814.  Den er så god og oplysende, at jeg med hans tilladelse bringer den videre her.  Det har i hvert fald de historisk interesserede iblandt os glæde af at læse:

Lars Roede, Oslo - om begivenhederne i 1814

Tapet av Danmark var smertefullt for oss her nord. Men din historiefremstilling må korrigeres på et viktig punkt: «Vi måtte aflevere Norge til Sverige». Hvem var «vi»? Danmark –Norge var den meste eneveldige stat i Europa. Og det var Kongen som avleverte sitt kongerike Norge, uten å spørre sine undersåtter – hverken i Danmark eller Norge. Men den dyktige danske diplomat Bourke fikk forandret Kiel-traktaten dithen at Norge ikke ble avstått til Sverige, men til  kongen av Sverige. Det er en vesensforskjell, som innebar at de to kongeriker ikke skulle bli én stat, men to. Og forøvrig ble Kiel-traktaten ikke det dokument som etablerte unionen, men Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Vår stattholder Christian Frederik gjorde coup d’état og sammenkalte en grunnlovgivende forsamling, som i dagene fra 10. april til 17. mai utarbeidet en efter tidens forhold demokratisk grunnlov basert på maktfordelingsprinsippet. Og valgte samme dag prins Christian Frederik til Norges konge.

Problemet var et ingen stat anerkjente det nye selvstendige kongerike, for stormaktene hadde lovet Bernadotte Norge som kompensasjon for tapet av Finland. Da Bernadotte var ferdig med å bekjempe Napoleon, angrep han Norge i slutten av juli. Den overlegne angriper hadde stor fremgang, men den norske hær gjorde så respektabel motstand at Carl Johan forstod at hans seir ville bli dyrekjøpt – og hvilken gevinst var et erobret land fullt av forbitrede fiender av Sverige? Den norske regjering og Carl Johan inngikk derfor en våpenstillstand som la premissene for en personalunion mellom to likeverdige kongeriker. Christian Frederik ofret sin norske krone og gikk med på å abdisere efter å ha utskrevet valg til et ekstraordinært Storting som skulle revidere Grunnloven så en union med Sverige ble mulig. Den 4. november vedtok Stortinget den reviderte Grunnlov og avsluttet forhandlingene med å velge den demente Carl XIII til Norges konge – tilsynelatende frivillig. Vi hadde tre konger i løpet av ett år! Og Christian Frederik er en av de få som har vært konge av to forskjellige land.

Grunnloven ble i alt vesentlig uforandret, med egne  norske institusjoner – hær, marine, kirke, pengevesen etc. Det eneste som var felles, var kongen og utenrikstjenesten. Og det skyldtes at 17. mai-grunnloven faktisk bestemte at utenrikstjenesten var kongemaktens domene. Merk deg at paragraf 1 i den Grunnlov som gjaldt gjennom hele  unionstiden hadde denne ordlyd:

«Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge. Dets Regjeringsform er indskrænket og arvelig monarkisk.» Det er en smule ironisk at Norges Grunnlov var skrevet på feilfritt dansk. Et resultat av  «400-årsnatten». Skriftsproget ble ikke norsk før ved rettskrivningsreformen i 1907.